sarma

En liten mann står presset opp til veggen. Han trekker pusten, krysser svaie ben og legger i vei mot publikum. Halvannen time senere holder han hendene for øynene. Så beveger albuene seg utover, han hever hendene og indikerer at han ikke er noen trussel. Disse utfallene mot ignoranse og feighet er så lavmælte og naive at de ville forsvunnet i alle andre settinger. Men i det, for anledningen, rituelle og spirituelle Danseteatret taler kroppen i blokkbokstaver.

Aksept og toleranse for alt som virker annerledes har vært Raimund Hoghes prosjekt helt fra han som liten drømte om å stå på scenen. Tyskerens krumme ryggrad og kortvokste ytre satte en stopper for drømmen. Istedet ble han skribent, og markerte seg med portrettintervjuer som gjorde kjendiser av AIDS-syke og ansatte ved offentlige toaletter. Etter arbeid som dramaturg og koreograf, ble drømmen hans virkelighet. På scenen i soloen Meinwärts (1994) vever han sin egen historie inn i en forestilling som dokumenterer livet til den forfulgte, jødiske tenoren Joseph Schmidt, også han kortvokst. Hoghes dans er seremoniell, som en systematisk kabal lagt av en som har pugget kortstokkens rekkefølge utenat. Fire forestillinger og nesten like mange Bergensbesøk senere er Hoghe tilbake med Throwing your body into the fight, en forelesning som illustreres av utdrag fra en solo-karriere utenom det vanlige.

Det uvanlige er da også hva Hoghe selv krever retten til å vise frem. Han ønsker ikke medfølelse, men hevder at ulike former for utseende og livsførsel er like verdige. Tittelen Throwing your body into the fight siterer den homoseksuelle filmskaperen Pasolini, og nettopp homoseksualitet er et av mange tema som, ifølge Hoghe, ble fortiet i Tyskland etter krigen. Heller ikke krigen snakket man om i tilstrekkelig grad, noe oppblomstringen av nynazisme i Øst-Tyskland er uttrykk for. Kampen han kaster kroppen sin inn i, er den som vurderer kroppers verdi etter utseende. Hoghe minner om at enhver kropp har sin historie og sitt landskap av hukommelse. Scenen trenger et mangfold av kropper, ikke kun de såkalt normale eller perfekt proporsjonerte.

Hoghes utsagn om kroppen er ikke lenger unike. Dansemiljøene og motepressen har ofte hevdet at tiden er kommet for å fremme realistiske kroppsidealer. Supermodellene på 80-tallet var en mer homogen gruppe enn 90-tallets. Men Hoghe går videre. I forestillingene tilslører han med vilje hvor hans egen kropp slutter og en annen begynner. Formålet er at vi som publikum skal begripe at selv om vi tilfeldigvis ikke er svarte, så angår svarte kropper eller svarte kontinenter som Afrika oss også, på samme måte som handikappede og andre minoriteter. Hoghes enmannsdemonstrasjon for solidaritet fungerer nok best som forestilling. Denne forelesningen sier mye om hvem han er som kunstner, og gjør forestillingene hans litt mindre mystiske og, om mulig, enda mer nakne.