Portrait: Hooman den første

Klassekampen 10 Oct 2002English

item doc

Første norsk-iranske koreograf med internasjonal suksess. Første elev på over 100 kilo på Statens Balletthøyskole. Første koreograf som er kalt ”Hitler” av en kritiker. Laget sin første koreografi som ungdomsskoleelev for 97 dansere på Oslo Spektrum.

Koreografen og danseren Hooman Sharifi (29) er ikke redd for å gå i bresjen. Likevel kaller han seg ikke original. Ei heller genial. Helst vil han være Hooman den genuine.

Hooman den Svarte

Egentlig vil han ikke være først. Vil ikke være et gissel som retusjerer bort den institusjonelle rasismen i Norge. Hooman Sharifi vil ikke huskes som svart koreograf ansatt av en norsk institusjonsteatersjef. Naomi Cambell var den første svarte fotomodellen som fikk æren av å pryde forsiden på Vogue. ” –Men det hjalp jo ingenting at hun var den første, når det ikke var plass til flere! Jeg prøver å sile ut arrangører som kun er opptatt av det eksotiske.”

Koreografen Hooman Sharifi veiver med armene. Engasjement er hans normale væremåte. Det første han spør meg om er forestillingen jeg kommer fra. Selv ser koreografen langt flere forestillinger enn de fleste av sine kollegaer. Vi møtes i Berlin en mørk sensommerkveld. Han skal vise soloforestillingen ”suddenly anyway. why all this? while I…”på Berlins årlige internasjonale dansefestival. Ved et utecafé-bord på Kurfürstendamm diskuterer vi det etniske, og han er sitt ivrige jeg. Og litt til.

Problemet med orientalismen, i form av fordommer eller forventninger, kjemper han med til stadighet. Også i det internasjonale dansemiljøet kategoriseres han ofte i etniske termer. –Plassering i etniske kategorier er feil, tordner han. ”–Jeg tror ikke på det! Arbeidet mitt bryter med tradisjonelle målestokker på dans og etnisitet. Jeg vil ikke markedsføres som ”etnisk”.”

Hooman den Skarpe

I løpet av året 2000 dannet Hooman Sharifi sitt Impure Company. Siden da har den tidligere hip-hop’eren turnert verden rundt på toneangivende festivaler i Norden, Europa og Sør-Amerika. Tråkker han vei for andre?

”-Noen representant for gaten eller for hip hop er jeg ikke. Jeg representerer ingen gruppe, faktisk ingen andre enn meg selv. Akkurat nå spør jeg meg selv heller: Hvorfor scenekunst? Hvorfor ble jeg ikke politiker? Hvorfor lage performance på en scene? Jeg er kommet frem til at scenekunsten faktisk er den eneste muligheten vi har. Dans og performance er våre dagers eneste medium for konfrontasjon. Jeg ser publikum. De ser meg. Vi snakker sammen. Forestillingen kan tenkes som en person, mens publikum er en annen. Det er ett nivå. Et mer konkret nivå er når jeg møter publikummere i dialog.”

Ikke alle forsøk på dialog mottas med takk. En kritiker i Tallin kalte Sharifi for Hitler etter en forestilling som berørte Israel-Palestina-konflikten. ”-Kritikeren er jødisk og kan ikke engelsk. Han likte ikke at jeg tok opp konflikten, dermed misforstod han tematikken i forestillingen som ble spilt på et språk han ikke forstod.”

Har du noe politisk program?

”Selv om jeg likestiller kunst og politikk, maner jeg ikke til revolusjon, akkurat. Jeg er det lille individet som tør å dumme seg ut, som tør å være uavhengig og stå fram og si noe for så å ta pepper’n som kommer. Å si noe er politisk. Og hvordan du sier det. Å ville starte selvstendige tanker hos publikum er ett program.” Kompaniets målsetning er å binde begrepene kunst og politikk sammen, så tett og ærlig som mulig.

Som menneske har han et annet prosjekt. Hooman Sharifi prøver utrettelig å forstå hva andre mener. Han trives med vanskelige spørsmål fra andre, ikke minst fra publikum. ”-Sånt driver meg. Skrur på lys i hodet mitt.” Selv er han nok reflektert, men ikke spesielt nyansert. Iblant er han så skarp at noen går. ”-Men så jekker jeg meg ca. 25 hakk ned igjen. Og tenker videre. Jeg gidder ikke chit-chatte.”

Hooman Hårfagre

De mørke krøllene på toppen av tenkeboksen er nyklippet. En arabisk frisør i Antwerpen satte ham under saksen for 8 euro. Hvordan takler en utøver det å bli sett på hele tiden? Helt fint. Det er en del av jobben. Men Hooman Sharifi klager over at kompaniet ennå ikke har et eneste trinn klart etter prøvene i Belgia. I stedet har han og danserne diskutert. Snudd opp ned på begreper de støter på i prosessen. ”- Vi diskuterer hva vi vil med livet. Dansen og livet flyter sammen. Arbeidet er veldig personlig. Nært. Jeg er en krevende person. Tar det jeg gjør veldig seriøst.”

Koreografen mener at alle har et ansvar for hele tiden å stille spørsmål ved seg selv, vurdere egen virksomhet. ”Individualitet må ikke tas for gitt,” sier Hooman Sharifi som beskrives som unik, karismatisk og blottet for autoritetsfrykt av folk i dansemiljøet.

Hooman Hardråde

Erfarne kollegaer har rådet ham til å skvise inn litt ferie i en tettpakket avtalebok. Helst vil Hooman bare jobbe. Litt fri kunne han nok tenke seg. Men da ville han helst tatt ferie fra seg selv. Dessverre umulig. Og da kan det være det samme.

Nå satses alt på premieren 10. oktober. Da spilles forestillingen ”As if your death was your longets sneeze ever” på Oktoberdans i Bergen. For andre gang har kompaniet en lengre prøveperiode i samarbeid med BIT Teatergarasjen. Igjen er prøvene tøffe. Kompaniet bor sammen og arbeider døgnet rundt i produksjonstiden.

Koreografen innrømmer at han er hard mot danserne. Han sparer på rosen. De må tåle å konfronteres, å ha det vondt, men det er ikke det som er mest anstrengende. De må utlevere seg, og daglig redefinere seg selv.

”-Jeg krever det ekstreme. Jeg pusher både meg selv og dem. Under prøvene er jeg ikke koreografen Hooman, jeg er bare Hooman. Danserne må også bruke seg selv. De må yte mer enn bare profesjonalitet.”

I sitt unge liv har Hooman Sharifi skaffet seg et bred kunnskap om dansekunstens ulike tilnærmingsmåter. I sjahens Iran var tilgangen på internasjonal scenekunst stor. De som hadde mulighet til å gå i teatret, så minst like berømte stjerner som noe europeisk publikum. På den tiden var lille Hooman allerede i kontinuerlig bevegelse, selv om han var for liten til å se forestillinger av Merce Cunningham eller Robert Wilson. Men han husker hvordan alle rundt ham danset.

Hooman Barfot

Perseren Sharifi vokste opp under Khomeini, i et land med 60 mill muslimer. -Nylig uttalte du at Gud er for vanskelig. Hva betyr islam for deg i dag? ”-Ingenting.”

-I forestillingen ”then such silence since the cries were last heard” med danseren Kristine N. Slettevold opplevde jeg scenen der dere ifører dere sandaler som rituelt ladet. Hvorfor blander du ritualer inn i performanceutrykket?

”-Skoene var ikke rituelle. Skoscenen viser bare forholdet mellom to personer. Å kalle det rituelt er nok et eksempel på den etniske båssettingen jeg vil til livs.”

Hooman Sharifi er en tydelig kunstner. Han vegrer seg mot medias merkelapper, vel vitende om at han lever livet i sterke overskrifter: Mindreårig flykter fra Khomeini. Lovløs på rømmen fra Syria til Italia. Begynte med hip hop under oppsyn av det norske barnevernet. Tungvekter blant tynne dansere på Statens balletthøyskole.

En regnværsdag i en prøvesal i Bergen, er det umulig å tenke seg Hooman Sharifi i tåspissko. Men en fascinerende danser er koreografen stadig. -Hvor nært står hip hop hjertet ditt i dag? ”-Så nær har den aldri vært. Før hadde jeg sympati for filosofien. Nå er den kjøpt opp.”

Hooman Blåtann

I sin soloforestilling dundrer kraftige Hooman Sharifi baklengs rett i gulvet. Tyngdekraften i seg selv forskrekker publikum. Hooman Sharifi er interessert i reelle bevegelser. Bevegelser basert på reell tid.

”-Noen publikummere sier: -Shit, jeg vil hjelpe. Det er politisk. Når noen vil hjelpe noen. Forresten er jeg ikke så godt trent for tiden.”

Ellers føler koreografen seg i toppform. Han er kjent for å kreve tilstedeværelse av sitt publikum og har omtalt publikums tradisjonelle velbefinnende på stolradene på denne måten: ”-Nei, faen, få dem opp!”

Hooman den Gode

Det prestisjetunge Mousonturm-teatret i Frankfurt har nylig utgitt en bok der Hooman Sharifi diskuterer temaet biografi med ledende utenlandske regissører. I Sverige er han bidragsyter i en publikasjon om politisk teater. I Berlin var han aktiv debattant også etter andre festivaldeltakeres forestillinger. Til sammenligning har norsk presse sensurert ham bort fra den offentlige debatten flere ganger.

Om han tror på det gode i menneskene? Ja, han gjør det. Han tror på tenkende mennesker med normer. Selv ser han etter det basale i andre. ”-Alle har en forståelse for andre. En allmenn forståelse. Verden kan bli bedre. Man kan alltid håpe. Why not?” Andre om Hooman Sharifi:

Petra Roggel, tysk manager og festivalsjef: Hooman er superpolitisk. Han inngår risiki og sier ting ingen andre tør. Enkelte festivalsjefer sier at man ikke kan vise hans arbeider fordi han er for politisk. Det er en vits. Ingen kan være for politisk.

Anne Grete Eriksen, koreograf og Hooman Sharifis tidligere lærer: ”Hooman er ikke så diger og krevende og farlig som han kan se ut ved første blikk. Han er en lyttende og sensitiv kropp som dirrer av følelser, rettferdighetssans, religionsspørsmål, samfunnsansvar.”

Kristine N. Slettevold, danser: ”En god venn. Full av krutt! Han utfordrer alle rundt seg. Når vi samarbeider er ingenting umulig for Hooman, og det bør helst ikke være det for meg heller. Hooman lar ingenting gli forbi usett.”

Kjetil Skøien, regissør og billedkunstner: ”Vi krangler alltid når vi møtes. Inspirerende krangler. Hooman tror at nordmenn er noen pene, søte, snille mennesker som aldri har opplevd noe blod. Og han har jo litt rett. Hooman tror nok han er litt mer til mann enn en norsk mann.

Peder Horgen, danser: ”Han er en ikke-konformist. Bare det å gå på gata med Hooman kan helt plutselig iscenesette – ikke bare Hooman, men også deg selv, som en …gærning. Han kan hoppe, slå, skrike og danse hvor og når som helst.”

Arnd Wesemann, redaktør av det internasjonale dansemagasinet Ballet-Tanz: ”- Hooman Sharifi? Tyngste vi-dunder jeg noensinne har sett på en scene.”